Juks Sug Rug

Det er en roman fra Gyldendal Barn & Ungdom jeg er nødt til å lese i år. 

Den heter Sug og er skrevet av Heidi Linde.

Det var et kollegialt, overraskende og forbløffende spørsmål jeg fikk her forleden på mail: "Kjære Cecilie Løveid har du gitt Gyldendal tillatelse til å bruke din romantittel "Sug" på en ungsdomsroman (Linde) av året? " (...)

Har jeg?

Neigu har jeg ei.

Og nå er det for sent?

Å reagere?

Men det gjør ikke noe?

Ingen har reagert, i følge forlaget. 

Ingen.

Så ingen har heller informert meg. Ingen, utallige bokhandlere og innkjøpere, eller bibliotekarer på den store årlige presentasjonen for Bibliotekssentralens kunder har reagert.

Ingen.

Bortsett fra Gyldendal Barn & ungdoms egen readaktør da, som forteller at de vurderte tittelgjenbruk som uproblematisk (...)" fordi vi ikke tenkte på at en utgivelse for barn i 2009 kunne representere noen trussel for en prisbelønt voksenroman første gang utgitt for ganske nøyaktig 30 år siden, og som senere har kommet i flere nye utgaver/ opplag; senest i 1997".

Det var da en svært reflektert måte å ikke reagere på: " Ikke på noe tidspunkt i prosessen med årets bok vurderte vi det som problematisk at denne tittelen har vært brukt før".

Vært brukt før.  Men at den har "vært brukt"  var man klar over. Takk for den! 

Det mest interessante med dette er ikke at Sug -et ord i språket- trykkes på to helt forskjellige bokomslag sånn at de kan forveksles med hverandre, som de jo kan heretter. 

Det interessante er at Sug av Heidi Linde er nummer to i en trilogi: JUKS SUG RUG.

For for meg som kjenner Løveid blir dette ekstra interessant; rask sannsynlighetsberegning forteller meg at dette neppe er en tilfeldighet. RUG er mitt mest kjente dikt, antologisert utallige ganger, utgitt senest i Nordisk Kanon fra Nordisk ministerråd, et Ønskedikt fra radioen, og:

ligger sånn midtveis i Sug, min roman Sug altså, den  eldgamle, og skiller romanens rugåker i fortid og fremtid med noen knekkete aks.

Kunne Gyldendal vennligst latt være å trampe over før de var sikre på at jeg var helt knekket?

Slavekontrakt

Jeg er slave. Jeg har gått inn i en slavekontrakt. Jeg er ivrig etter å oppfylle hans forslag. 

Hans ønske. 

Jeg er en slave. Jeg er slavinne.

Det handler om én setning. Én eneste setning. Hver dag.

Jeg sender én setning hver dag til ham. Jeg har forsøkt å springe over, men da kommer det en beskjed. Hvorfor kommer ikke setningen min. Nå når det var så spennende.

Det verste er.

Det er ikke mine setninger. Jeg tyvtar en setning hver dag. Jeg skriver den av og sender den til min han. Han holder meg i kort snor. Setning for setning skal novellen bli hans. Og jeg skal gjøre meg selv til forbryter. Ord for ord. Setning for setning. Den Første kjærlighet. De Siste Ritualer. Jeg er så tent.

Oslo. Mono. Ti minutters diktopplesning.

Så står jeg plutselig nederst i Hegdehaugsveien på en liten øy og trikker svinger akkurat der og jeg har et vindu som er mitt opp på Cochs pensjonat. Merkelig nok synes jeg at jeg kjenner alle mennesker som ferdes hjemmevant her på is og sørpe-fortauene men så kjenner jeg dem ikke likevel, det er noe med typen bare. 

Jeg tror det tar tre dager å lese de ti minuttene dikt som jeg nå har gjort på Mono i går. Ti minutter å lese og tre dager å komme og reise hjem. Trofaste Torleiv satt hos og  Cathrine Grøndal,  Kristin Berget og Hege S. Bergan . Det flotteste var jo da Ingrid Storholmen & Gunstein Bakke leste sin gjendiktning av Julianna Spahr. Jeg var jo blank på henne, men Torleiv sa noe om at hun nevnes som en amerikansk Inger Christensen. Må etterforskes!

De leste annenhver setning og i kor og det viste seg å være som en barneregle hvor et ord ble føyet til for hver runde og strofene ble lengre og lengre. Men innholdet var ikke akkurat for barn, mere for folk som frykter utvikling av våpenindustri.

Det var OK å lese men jeg hadde vært så trøtt, ikke helt tilstede. Kirsti Blom gjorde en fin introduksjon hvor hun  foretok en rundreise  i Nye ritualer. Det hjalp. Og tre ølkuponger vanket det også.

På flyet opp greidde jeg å slynge et glass med varm kaffe over hele meg og en del av interiøret og omgivelsene, og i rulletrappen ner til flytoget satt ene cowboystøvlen fast i Schindlers sprekk, så der sto jeg med løse hælen i hånden. Heldigvis er der flikkbar på Sentralbanestasjonen, men hvor ble min hvile av? Vandret rundt på sokkelesten  i én time og klarte å finne en bok å kjøpe, selvsagt. Richard Yates, Revolutionary Road, tilogmed på top 10  listen.

På flyet hjem hendte det ikke noe annet enn at jeg syntes det var de samme menneskene rundt meg som på turen opp, men det var det ikke, det var bare typen.

Hei, så har jeg også funnet en blog som jeg kan sludre og kludre på. 

Dette skjer ved sengetid, så jeg tenker i grunnen bare på hvor var nå sengen igjen?