Det har jeg korporlig erfart.
Men går det an å være lykkelig og ulykkelig på samme tid? Ja, det siste tror jeg på.
Men vansken med å være på tre kinoer samtidig var et faktum. Og det endte med at min datter og jeg ikke slett ikke fikk sett Menn som hater kvinner. Snarere kunne det ha ført til at mannen begynte å hate kvinner, litt, men han fikk sett menn som hater kvinner og syntes den var god.
Da Per hadde behendig klart å unngå at vi gikk i Den Sorte Diamant for å høre Vibeke Vindeløv og andre koryfeer snakke om hvordan man utvikler kunstnere til megastjerner, kom han telefonisk med den gode ideen om at det var i aften vi skulle se Menn som hater kvinner!
Perfekt.
Den filmen som filmstills gir meg morsfølelse av, og som jeg aldri kommer til å lese bokforlegget til. Datteren skulle med. -Sure! sa hun.
Per hade glemt å si hvilken kino. Så jeg ringer mobilen hans, og får vite det.
Litt før halv åtte sykler vi nedover mot byn, Imperial. Parkerer omstendelig og finner ingen Per. Det er folketomt generelt, why? og datteren synes heller ikke at jeg syklet hurtig nok. Men ingen Per. Mobilen er oppfunnet, og det lukter popcorn. Stemningen kryper inn.
Men skat, hvor bliver I af? -Å gud det var visst Empire på Nørrebro! - Nei, nei. Karen står i Park Bio. På Østerbro. Med tre billetter i hånden.
Raskt regner jeg ut at vi ikke når det. Ikuen holder såvidt til det.
-Hader du mig nu?
Mor og datter kjøper en fattig dåse kattemat og begir seg hjem, sykkelvis. Jeg er lykkelig samtidig, og hvorfor? Hm.
Ingen kommentarer:
Send en kommentar