Jeg tror det tar tre dager å lese de ti minuttene dikt som jeg nå har gjort på Mono i går. Ti minutter å lese og tre dager å komme og reise hjem. Trofaste Torleiv satt hos og Cathrine Grøndal, Kristin Berget og Hege S. Bergan . Det flotteste var jo da Ingrid Storholmen & Gunstein Bakke leste sin gjendiktning av Julianna Spahr. Jeg var jo blank på henne, men Torleiv sa noe om at hun nevnes som en amerikansk Inger Christensen. Må etterforskes!
De leste annenhver setning og i kor og det viste seg å være som en barneregle hvor et ord ble føyet til for hver runde og strofene ble lengre og lengre. Men innholdet var ikke akkurat for barn, mere for folk som frykter utvikling av våpenindustri.
Det var OK å lese men jeg hadde vært så trøtt, ikke helt tilstede. Kirsti Blom gjorde en fin introduksjon hvor hun foretok en rundreise i Nye ritualer. Det hjalp. Og tre ølkuponger vanket det også.
På flyet opp greidde jeg å slynge et glass med varm kaffe over hele meg og en del av interiøret og omgivelsene, og i rulletrappen ner til flytoget satt ene cowboystøvlen fast i Schindlers sprekk, så der sto jeg med løse hælen i hånden. Heldigvis er der flikkbar på Sentralbanestasjonen, men hvor ble min hvile av? Vandret rundt på sokkelesten i én time og klarte å finne en bok å kjøpe, selvsagt. Richard Yates, Revolutionary Road, tilogmed på top 10 listen.
På flyet hjem hendte det ikke noe annet enn at jeg syntes det var de samme menneskene rundt meg som på turen opp, men det var det ikke, det var bare typen.
Ingen kommentarer:
Send en kommentar