Nå er jeg forskrekket. Etter å ha forsøkt å glemme at Sug- tittelen "gjenbrukes" av en forfatter på mitt eget forlag, med en planlagt oppfølger "Rug", som er mitt mest kjente dikt, svimler jeg istedenfor;

Lars Saabye Christensen har fått en kjempegod idé til en tittel, nemlig "Visning".

Den "Visning" jeg ga ut for noen få år siden på Kolon forlag er et skuespill. Det ble bestilt, kjøpt og ikke spilt av Nationaltheatret. Ergerlig nok. Og synd, for skuespillteksten i bokform fikk riktig god motttagelse, men er nå tilsynelatende lagt død. Eller.

Skal stykket opp nå, så skal det ikke bli med den tittelen vel? Det vil jo se ut som om jeg har stjålet en tittel fra Lars Saabye.

Grrrrrrrrrrrrrr!

Lucas Cranachs mor og barn maleri stjålet 8. mars

Lucas Cranach "La de små barn komme til meg" er stjålet fra Larvik kirke. Stille og rolig mens vi sov, eter at vi var på loppemarked som jeg. Spiste pølser og velget og vraket, prutet og triumferte. Jeg fant et par sko av det aller ypperste slaget,  sånne som koster 2000 kroner, lett brukte, til 20 kroner. Riktignok danske kroner. Er du ikke litt misunnelig? Grønn av misunnelse kanhende? Mens jeg fryder meg lider du og Shakespear skynder seg å skrive sitt 21. teaterstykke om det. I hvert fall hvis han hadde lest artikkelen i Weekendavisen om dødssynden misunnelse. 

Ved hjelp av en hjerneskanner har man sett misunnelsen og skadefryden krølle og knipe og er ikke til å skjelne fra fysisk smerte. Jo mere du misunner meg mine Terri Audley sko, jo større smertereaksjon har du i hjernen. Vi kan også spørre om lengsel. Er lengsel også en ingrediens i misunnelsen? Synd at vi ikke får se sandalene til dette persongalleriet.

WANTED:

The night before Sunday March 8, 2009 one or more persons stole a valuable renaissance painting from Larvik church in Vestfold, Norway.

The painting is called "Let the little children come to me" and is painted by German painter Lucas Cranach the elder. The value of the painting is probably 2.5-3.5 million US Dollars. Sice and media: ca 100X100, oil on wood.

Call the police if you have info

PLEASE INVITE EVERYONE YOU KNOW, SO THE PAINTING GETS KNOWN ON FACEBOOK OUTSIDE NORWAY.

Pussig nok er jeg ikke misunnelig på dem som har bortført dette stykke 1x1 m påmalt bjerketre, tavlen skal bare tilbake til Larvik kirke.

Tre kinoer samtidig

Det går ikke an å være på tre kinoer samtidig. 

Det har jeg korporlig erfart.

Men går det an å være lykkelig og ulykkelig på samme tid? Ja, det siste tror jeg på. 

Men vansken med å være på tre kinoer samtidig var et faktum. Og det endte med at min datter og jeg ikke slett ikke fikk sett Menn som hater kvinner. Snarere kunne det ha ført til at mannen begynte å hate kvinner, litt, men han fikk sett menn som hater kvinner og syntes den var god. 

Da Per hadde behendig klart å unngå at vi gikk i Den Sorte Diamant for å høre Vibeke Vindeløv og andre koryfeer snakke om hvordan man utvikler kunstnere til megastjerner, kom han telefonisk med den gode ideen om at det var i aften vi skulle se Menn som hater kvinner!

Perfekt.

Den filmen som filmstills gir meg morsfølelse av, og som jeg aldri kommer til å lese bokforlegget til. Datteren skulle med. -Sure! sa hun.

Per hade glemt å si hvilken kino. Så jeg ringer mobilen hans, og får vite det. 

Litt før halv åtte sykler vi nedover mot byn, Imperial. Parkerer omstendelig  og finner ingen Per. Det er folketomt generelt, why? og datteren synes heller ikke at jeg syklet hurtig nok. Men ingen Per. Mobilen er oppfunnet, og det lukter popcorn. Stemningen kryper inn.

Men skat, hvor bliver I af? -Å gud det var visst Empire på Nørrebro! - Nei, nei. Karen står i Park Bio. På Østerbro. Med tre billetter i hånden.

Raskt regner jeg ut at vi ikke når det. Ikuen holder såvidt til det.

-Hader du mig nu?

Mor og datter kjøper en fattig dåse kattemat og begir seg hjem, sykkelvis. Jeg er lykkelig samtidig, og hvorfor? Hm.

Fra min paralelle verden

I min paralelle verden, i Kattekvinnens rike, hvor alle språk tales som i Babel,  skjedde det noe stort i går, søndag 1-3-09.

Jeg pakker en 20 kilos sekk og 20 kg katter, så slepes hele rukla gjennom råk og fåk og yr til en eller annen idrettshall, denne gangen til Herlev-hallen under mjauing og odører og 500 mennesker i kø.

Jeg, med kullet i rødt hvitt og svart alt eller to av delene  treder frem for en av de store ærværdige judges, aller ydmykest, snäll & rar tycker jag, og så vinner mine kittens. Det krever et utropstegn. Tilføyer at de er selvsagt helt superskjønne og det skulle bare mangle men likevel.

Kronen på verket kommer under Best In Show. Lille Stelmaria, den smukke dæmonpige, (oppkalt etter Pullmankarakteren Stelmaria, en sneleopard), får dommerpanelets alle stemmer. Det smaker enda bedre, det er den lille Stelmarias første show, hun har akkurat fått litt krull i pelsen, og dommerne er alldeles förtjusta. Det aller beste er, at Stelmaria er solgt til en oppdretter av rasen, som nå får en flying start for  sin nye katt. Eller også, forventningene stiger.Hm. Nå kan du komme og hente henne.

Juks Sug Rug

Det er en roman fra Gyldendal Barn & Ungdom jeg er nødt til å lese i år. 

Den heter Sug og er skrevet av Heidi Linde.

Det var et kollegialt, overraskende og forbløffende spørsmål jeg fikk her forleden på mail: "Kjære Cecilie Løveid har du gitt Gyldendal tillatelse til å bruke din romantittel "Sug" på en ungsdomsroman (Linde) av året? " (...)

Har jeg?

Neigu har jeg ei.

Og nå er det for sent?

Å reagere?

Men det gjør ikke noe?

Ingen har reagert, i følge forlaget. 

Ingen.

Så ingen har heller informert meg. Ingen, utallige bokhandlere og innkjøpere, eller bibliotekarer på den store årlige presentasjonen for Bibliotekssentralens kunder har reagert.

Ingen.

Bortsett fra Gyldendal Barn & ungdoms egen readaktør da, som forteller at de vurderte tittelgjenbruk som uproblematisk (...)" fordi vi ikke tenkte på at en utgivelse for barn i 2009 kunne representere noen trussel for en prisbelønt voksenroman første gang utgitt for ganske nøyaktig 30 år siden, og som senere har kommet i flere nye utgaver/ opplag; senest i 1997".

Det var da en svært reflektert måte å ikke reagere på: " Ikke på noe tidspunkt i prosessen med årets bok vurderte vi det som problematisk at denne tittelen har vært brukt før".

Vært brukt før.  Men at den har "vært brukt"  var man klar over. Takk for den! 

Det mest interessante med dette er ikke at Sug -et ord i språket- trykkes på to helt forskjellige bokomslag sånn at de kan forveksles med hverandre, som de jo kan heretter. 

Det interessante er at Sug av Heidi Linde er nummer to i en trilogi: JUKS SUG RUG.

For for meg som kjenner Løveid blir dette ekstra interessant; rask sannsynlighetsberegning forteller meg at dette neppe er en tilfeldighet. RUG er mitt mest kjente dikt, antologisert utallige ganger, utgitt senest i Nordisk Kanon fra Nordisk ministerråd, et Ønskedikt fra radioen, og:

ligger sånn midtveis i Sug, min roman Sug altså, den  eldgamle, og skiller romanens rugåker i fortid og fremtid med noen knekkete aks.

Kunne Gyldendal vennligst latt være å trampe over før de var sikre på at jeg var helt knekket?

Slavekontrakt

Jeg er slave. Jeg har gått inn i en slavekontrakt. Jeg er ivrig etter å oppfylle hans forslag. 

Hans ønske. 

Jeg er en slave. Jeg er slavinne.

Det handler om én setning. Én eneste setning. Hver dag.

Jeg sender én setning hver dag til ham. Jeg har forsøkt å springe over, men da kommer det en beskjed. Hvorfor kommer ikke setningen min. Nå når det var så spennende.

Det verste er.

Det er ikke mine setninger. Jeg tyvtar en setning hver dag. Jeg skriver den av og sender den til min han. Han holder meg i kort snor. Setning for setning skal novellen bli hans. Og jeg skal gjøre meg selv til forbryter. Ord for ord. Setning for setning. Den Første kjærlighet. De Siste Ritualer. Jeg er så tent.

Oslo. Mono. Ti minutters diktopplesning.

Så står jeg plutselig nederst i Hegdehaugsveien på en liten øy og trikker svinger akkurat der og jeg har et vindu som er mitt opp på Cochs pensjonat. Merkelig nok synes jeg at jeg kjenner alle mennesker som ferdes hjemmevant her på is og sørpe-fortauene men så kjenner jeg dem ikke likevel, det er noe med typen bare. 

Jeg tror det tar tre dager å lese de ti minuttene dikt som jeg nå har gjort på Mono i går. Ti minutter å lese og tre dager å komme og reise hjem. Trofaste Torleiv satt hos og  Cathrine Grøndal,  Kristin Berget og Hege S. Bergan . Det flotteste var jo da Ingrid Storholmen & Gunstein Bakke leste sin gjendiktning av Julianna Spahr. Jeg var jo blank på henne, men Torleiv sa noe om at hun nevnes som en amerikansk Inger Christensen. Må etterforskes!

De leste annenhver setning og i kor og det viste seg å være som en barneregle hvor et ord ble føyet til for hver runde og strofene ble lengre og lengre. Men innholdet var ikke akkurat for barn, mere for folk som frykter utvikling av våpenindustri.

Det var OK å lese men jeg hadde vært så trøtt, ikke helt tilstede. Kirsti Blom gjorde en fin introduksjon hvor hun  foretok en rundreise  i Nye ritualer. Det hjalp. Og tre ølkuponger vanket det også.

På flyet opp greidde jeg å slynge et glass med varm kaffe over hele meg og en del av interiøret og omgivelsene, og i rulletrappen ner til flytoget satt ene cowboystøvlen fast i Schindlers sprekk, så der sto jeg med løse hælen i hånden. Heldigvis er der flikkbar på Sentralbanestasjonen, men hvor ble min hvile av? Vandret rundt på sokkelesten  i én time og klarte å finne en bok å kjøpe, selvsagt. Richard Yates, Revolutionary Road, tilogmed på top 10  listen.

På flyet hjem hendte det ikke noe annet enn at jeg syntes det var de samme menneskene rundt meg som på turen opp, men det var det ikke, det var bare typen.

Hei, så har jeg også funnet en blog som jeg kan sludre og kludre på. 

Dette skjer ved sengetid, så jeg tenker i grunnen bare på hvor var nå sengen igjen?