Lars Saabye Christensen har fått en kjempegod idé til en tittel, nemlig "Visning".
Den "Visning" jeg ga ut for noen få år siden på Kolon forlag er et skuespill. Det ble bestilt, kjøpt og ikke spilt av Nationaltheatret. Ergerlig nok. Og synd, for skuespillteksten i bokform fikk riktig god motttagelse, men er nå tilsynelatende lagt død. Eller.
Skal stykket opp nå, så skal det ikke bli med den tittelen vel? Det vil jo se ut som om jeg har stjålet en tittel fra Lars Saabye.
Grrrrrrrrrrrrrr!
Nokre av oss står ikkje i denslags fare. Til gjengjeld blir eg kritisert for å finne på ord.
SvarSletFordømt okke som.
Dette skrev jeg (Stefan A Sture) om boken:
SvarSletCecilie Løveid:
Visning
Skuespill
110 sider
Kolon Forlag
Terning 6
Skuespill eksiterer ikke før det er på scenen, hevder mange, det skal altså ikke leses. Det er en diskusjon jeg ikke skal ta opp her. Men det som er helt sikkert er at det er lenge siden jeg har hatt en like rystende leseopplevelse. Cecilie Løveids nyeste stykke er en ubehagelig tekst som uroer og er tankevekkende. Kort fortalt handler det om en mor med en tilbakestående sønn, som går på visning i huset mannen hennes nylig døde i. Hun har en affære med megleren. Samtidig skal hun holde en visning av egne malerier. Hun går altså på visning i eget liv og viser også fram sitt eget liv. Mye av ubehaget ligger i fremstillingen av forholdet mellom mor og sønn, det virker ikke som om hun godtar han slik han er. Sønnen blir en utvidet hund. Forholdet harmoneres aldri i teksten. Moren blir ikke sympatisk, men man sympatiserer med henne. Og sønnen? Han blir aldri den Hamlet han til tider minner om. Ja, det blir spennende å se dette stykket på en scene, i mellomtiden leser jeg det på nytt, for det er også stor litteratur.
Jeg har også lest "Visning", som jeg mener er et veldig bra skuespill, og skulle ønske jeg kunne spille det en gang.
SvarSlet